Hvilke materialer brukes til implantatdistanse

Implantat-abutmentet kalles for kort abutment. Den er installert på implantatplattformen forankret i benet og strekker den inn i munnhulen; Den brukes til å koble, støtte og holde på protesen eller implantatoverbygningen. Derfor kalles det også transmucosal abutment.

Abutmentet oppnår retensjon, torsjonsmotstand og posisjoneringsevne gjennom den interne abutmentlinken eller den eksterne abutmentlinkstrukturen. Det finnes mange typer distanser, og deres klassifisering er kompleks. Den kan kobles til overbygningen i henhold til måten den er knyttet til implantatet; Sammensetningen, strukturen, produksjonsmetoden, bruken og materialene til distansen er klassifisert.

I klinikken er prefabrikkerte distanser mye brukt, som er delt inn i to typer: prefabrikkerte ikke-justerbare distanser og prefabrikkerte justerbare distanser.

Prefabrikkert sokkel

Prefabrikkerte abutments kan ikke justeres til ferdige abutments, og ingen justering er tillatt i klinisk bruk.

Prefabrikkert justerbar sokkel

Det finnes to typer prefabrikkerte justerbare baseplattformer. Den ene er at den ferdige baseplattformen kan brukes direkte uten justering, og begrenset justering er tillatt i munnen eller på arbeidsmodellen til pasienten. Den andre er at prototypen av baseplattformen med basisplattformlenken må justeres og formes før bruk, som kalles justerbar slipebunnsplattform.

Implantat abutment implantatmateriale

Keramiske materialer:inkludert biologisk inert keramikk, bioaktiv keramikk, biologisk nedbrytbar keramikk, etc. Den har egenskapene til høy mekanisk styrke, korrosjonsbestandighet, ingen irritasjon og toksisitet, og vevskompatibilitet. Det brukes også klinisk.

Karbonmaterialer:inkludert glasskarbon, lavtemperatur isotropisk karbon osv. Fordelen er at organismen har høy stabilitet og ingen biologisk nedbrytning.

Metall og legeringsmaterialer:inkludert gull, 316L rustfritt stål (jernkromnikkellegering), støpt koboltkromlegering, titan og legering, etc. Fordelene er høy styrke og god stivhet, men dens biomekaniske tilpasningsevne og vev- og bentilpasningsevne er dårlig.

Polymer materialer:inkludert akrylat, polytetrafluoretylen, etc. Noen polymermaterialer har lignende kjemisk struktur som den naturlige polymeren i menneskelig struktur, men de er lette å brytes ned og stimulerer organismer.

Komposittmaterialer: kompositt av de ovennevnte to eller flere materialer, for eksempel metalloverflate sprayet med keramikk. Menneskelige tenner er ofte komplekse som inneholder organiske og uorganiske komplekse komponenter.